Hverdagens superhelter

Noen mennesker blir født med en uvanlig superkraft: de opplever verden mer intenst enn resten av oss. Synestesi er det vitenskapelige navnet på et fenomen som gjør at folk ser lyder som farger.

Når Anja Huwe lengter etter havet og sjøfarere, en følelse av den blå horisonten og lukten av fersk fisk, hvor drar hun? New York, så klart! «Det er det New York betyr for meg: fersk fisk! Fisk med glinsende sølvskjell. Byen lukter saltvann, morgensol, vind, gammel asfalt og raslende is. Og den har konsistensen av fersk østers, og den diskrete aromaen av fersk sushi og nudler med hummer og krabber.»

Det høres kanskje litt annerledes ut enn da du besøkte New York sist? Det kan være fordi du, i motsetning til Anja, ikke er synestetiker. Denne sprudlende kvinnen fra Hamburg er en av ca. 4 % av menneskeheten som opplever verden på en mer intens og fargerik måte enn resten av oss. Alt dette er takket være en medfødt superkraft. I hjernen til en synestetiker fører stimulasjon av et sanseorgan til en ufrivillig stimulasjon av et annet sanseorgan, som vanligvis ville fungert separat. Dette fenomenet er kjent som «hyperconnectivity» (hypertilkobling), og kan føre til at synestetikere opplever lyder som farger, ser mat som spesifikke geometriske former eller til og med knytter steder til en bestemt smak. Som New York og fersk fisk!

Men Anja trenger ikke å reise til New York for å stimulere sansene sine – hele livet hennes er en eneste stor sanseopplevelse. «Både tirsdager og tallet 5 er røde, og det er ordet ‘hemmelig’ også», sier hun. «August er gul og rød. Tretall er blå, og det samme gjelder mars og torsdager. Kjæresten min lukter grønt, akkurat som syvtall og fredager. Lørdager og søndager spenner fra hvitt til gult, og det samme gjelder tallet 24. Partall har som regel varme farger, oddetall har en tendens til å være kalde», forklarer den hamburgske kunstneren, som om det er den mest naturlige ting i verden. Og for henne er det det. Anja Huwe, som mange musikkentusiaster kjenner som vokalisten i åttitalls post-punk-pionerene Xmal Deutschland, har aldri opplevd verden på noen annen måte – og når noe er normalt for deg, antar du som regel at det er vanlig for alle.  

Hjelp fra Simple Minds

«Jeg har alltid hatt problemer med å huske ting», sier Anja. «Så jeg pleide ofte å si til de andre bandmedlemmene at vi skulle spille den røde sangen, eller den blå. Og så spurte de hva jeg snakket om. De trodde jeg snakket tull.» Mange røde og blå øvelser senere, fikk hun endelig hjelp fra en uventet kilde: «På den tiden hadde vi samme manager som Simple Minds. De var på høyden av sin karriere, og én dag var det noen som sa til meg: Gitaristen deres har akkurat det samme!» Så Anja begynte å snakke med Charlie Burchill, og oppdaget for første gang at noen andre opplevde ting på samme måte. Det var en frigjørende opplevelse, og den oppmuntret henne til å begynne å se etter andre som var som henne.

«Jeg oppdaget at det ikke var så uvanlig, men faktisk ganske vanlig», sier Anja. Den nyeste forskningen indikerer at det finnes opptil 80 ulike typer synestesi, som vanligvis utvikler seg i barndommen, og trolig er arvelige. Og selv om Anja ikke kjenner til noen andre tilfeller i sin egen familie, var det ingen overraskelse da en kunstnervenn fortalte henne at synestetikere ofte er svært kreative. Det sies for eksempel at Franz Liszt (1811–1886) ba orkestermedlemmene om å spille «litt blåere» på en øving. Hvis Anja hadde spilt i Liszts orkester på det tidspunktet, kunne hun kanskje ha unngått et par misforståelser. 

Maling endret alt

Men hvem vet – da hadde hun kanskje ikke blitt en maler. Det at hun kunne høre farger var én ting, men så snart hun begynte å få dem ned på lerretet, begynte hun virkelig å forstå hva det vil si å være synestetiker: «Jeg fant ut at for meg er musikk og farger uløselig knyttet sammen. Det var som å oppdage et språk som uttrykte min indre stemme. Jeg kunne endelig skildre det som foregår i hodet mitt.» Etter maleriene hennes å dømme, foregår det en hel del. Glødende flekker og fargerike piksler kombineres for å danne fascinerende og kaleidoskopiske strukturer. Det er mulig å tolke dem på mange måter, men det er ikke nødvendig: «Alle ser det de vil se. Men hva de egentlig betyr, det er min hemmelighet», sier Anja med et smil. 

Det er ingen hemmelighet at Anja er begeistret for sirkler – hennes kunstverk består utelukkende av prikker i forskjellige farger og størrelser. «Natur, bakterier og sopp, himmelen og universet – alt er prikker», legger hun til. «For meg handler det om evighet, uendelig gjentakelse og også om fred.» Det kan være spennende å alltid motta sterkere sansestimuli enn de fleste andre, men det kan også være hardt arbeid. «Man blir veldig følsom, og jeg mener det ikke på en positiv måte. Du er oppmerksom på absolutt alt», sier Anja. «Jeg tar meg selv i å kikke ned, se all tyggegummien på fortauet og lure på hvor mange som er der. Eller jeg går på stranden i Hamburg, og synes at de røde småsteinene er veldig bråkete. Du ser dette, og så den, og så noe annet. Det er som om lenker stadig drar deg i forskjellige retninger. Jeg må finne en måte å koble av på, ellers blir jeg veldig urolig.»  

Orden i kaoset

Heldigvis finner Anja fred i malingen. Hun har også skapt andre forankringspunkter i sitt daglige liv: «Jeg driver alltid og sorterer ting, flytter rundt på dem og setter dem tilbake på en bestemt måte.» Dette er for det meste en underbevisst ting, som Anja prøver å forklare ved hjelp av et nyere eksempel: «Jeg hadde nylig en gjest som så på et av maleriene mine på veggen, og deretter plutselig pekte på fruktbollen foran seg og sa: Frukten i bollen har nøyaktig samme farger og på nøyaktig samme plass!» Anja prøver å skape orden i den sansemessige malstrømmen, til tross for at hun selv har en ganske kaotisk natur – hvilket hun selv innrømmer: «Til tross for alt kaoset og forvirringen klarer jeg likevel å skape en egen ordensfølelse.» Som en superhelt som måtte lære seg å styre superkreftene sine, kan Anja nå benytte seg fullt ut av sine spesielle begavelser: «Jeg elsker å undersøke ting: Hvordan fungerer det? Hva føles det som? Hvordan smaker det? Jeg bruker faktisk all min tid på lek.»

Forfatter: Nico Cramer
Bilder: © Katharina Werle,  © Thordis Rueggeberg