Vennligst scroll

Mannen i nøkkelposisjonen

Som portier er Amedeo Musto D’Amore en hemmelighetssamler.

Amedeo Musto D’Amore er sjefsportier på Hotel Vier Jahreszeiten i Hamburg. I løpet av sine 40 år på hotellet har han behandlet noen underlige og fantastiske forespørsler.

En gladiator sitter i en beige designerlenestol i en luksussuite. Men han er ikke kledd i sandaler, benskinner og hjelm, som gladiatorene i antikkens Roma. Isteden består kampantrekket hans av kjole og hvitt, en gyllen hudtone og et smil så varmt at du umiddelbart betror ham liv og lemmer. «I arenaen kjempet gladiatorene til døden. Jeg gjør det samme for å sørge for at gjestene mine er fornøyde», sier mannen, med et navn som kunne være plukket rett fra en romantisk Hollywood-film som foregår i Italia. Han er Amedeo Musto D’Amore, sjefsportier på Vier Jahreszeiten i Hamburg. Hans personlighet og sjarm er nok til å få Robert de Niro til å førtidspensjonere seg («Jeg er italiensk – du har kanskje hørt det på aksenten min.»). Hans rolle på dette tradisjonelle femstjerners hotellet kan sammenlignes med hovedrollen i en storfilm, selv om den er diskret. En portier må holde seg i bakgrunnen og stille opp for andre. Men hans rolige og forsiktige væremåte skjuler en sterk trang til å vinne. Kanskje det er grunnen til at han har blitt fast inventar på dette praktfulle luksushotellet.

Portierarbeid er en kunstform

Han har jobbet her i 40 år – lengre enn alle kollegaene sine. «Jeg ble oppdaget», sier han, med uforbeholden stolthet ved tanken på det øyeblikket da den tidligere direktøren av dette luksushotellet ba ham om å komme og jobbe for seg. Det var sommeren 1976. Direktøren bodde på et hotell i Taormina på Sicilia, hvor D’Amore tilfeldigvis jobbet. D’Amore takket ja til tilbudet, og falt snart for det 120 år gamle hotellet, byen og ei lokal jente.

Slå deg ned på en av de silketrukne sofaene i lobbyen, og se D’Amore ta telefoner og håndhilse. Du innser det kanskje ikke, men det han gjør er mer enn bare service – det er en kunstform. Han er alltid forståelsesfull, og alltid oppmerksom. Alle som kommer inn på hotellet føler at han er der spesielt for dem. Han er en mester i å forstå hva en gjest føler – en kjenner av menneskelig natur, som har innhentet årevis med praktisk erfaring innen psykologi og samfunnsvitenskap. «Jeg vet det umiddelbart hvis noen bare har kjøpt en dress for å spille verdensmann. Jeg vet også når dongeribukser og en t-skjorte skjuler en forretningsmann som er milliardær.» Det er til ham gjestene betror de mest personlige problemene sine, som når de trenger en gynekolog for å bekrefte en graviditet. «Det er som å høre skriftemål. Jeg lytter, men jeg røper aldri hva de forteller meg.» Alt han har lært om det hovedklientene hans liker og misliker, er overført til en datamaskin fra 14 000 håndskrevne kartotekkort, men om man er i tvil, er det best å spørre D’Amore.  

Når han bytter ut linjakken og solbrillene med nålestripet jakke og slips for å starte arbeidsskiftet sitt, vet han aldri hva han kan forvente seg. Det er derfor han elsker jobben sin. Å skaffe billetter til en utsolgt premiere eller et bord i en fullbooket restaurant, gi kinesiske gjester råd om gavehandel – for ham er alt dette standard prosedyre. Men han mottar også underlige og fantastiske forespørsler, som når saudiarabiske prinser ankommer med et enormt reisefølge. «I motsetning til europeiske gjester er de vant til at alt kan gjøres med en håndbevegelse, så det er viktig å beholde roen», forklarer D’Amore. Han vet at når en sjeik kommer på besøk, kommer det til å være hundrevis av kofferter, og absolutt alt kan skje. Han må kanskje anskaffe 80 nord-tyske melkekuer, og få dem levert til Jidda. Og så var det en gang en prinsesse som plutselig ba om en ponni. Og en hel suite som måtte transformeres til en oase, som på 1980-tallet. En gummiplante det ikke lenger var behov for etter at gjestene dro, har nå fått et hjem hos D’Amore, i Hamburgs Bramfeld-distrikt. 

Alle de store stjernene har vært innom Vier Jahreszeiten, men det er ingen grunn til å spørre ham om dem. Han vil utvilsomt svare høflig, uten å røpe noe. Mannen med sølvstripene i håret ser alltid upåklagelig ut, og er en mester i illusjonskunsten. Han foretrekker også å holde alderen sin for seg selv.

D’Amore har et vell av minner

En stor konvolutt inneholder favorittminner fra dagene da det ikke var upopulært at personer i yrket hans samlet på autografer fra de berømte gjestene. Han heller innholdet ut på glassbordet foran oss. Signerte svart-hvitt-bilder, konvolutter med våpenskjold og lakksegl og kort laget av håndlaget papir lander i nærheten av et display som reklamerer for romservice. «Min venn, Peter Ustinov – for en flott mann; kjære Heinz Rühmann, også en venn; å, og her er foreldrene til prinsesse Diana – trivelige, jordnære folk, de inviterte meg til England.» D’Amore har et vell av minner, og blir aldri lei av å mimre.

Alt D’Amore har å si om en bestemt episode, da pudding ble kastet og Mick Jagger bestemte seg for å svinge i en lysekrone, er at: «Uansett hvem du er, bør du vite hvordan du skal oppføre deg. Å leke Tarzan er å gå for langt.» Hvis Rolling Stones spør, er hotellet nå alltid fullbooket, 365 dager i året. Sophia Loren blir derimot alltid behandlet som en dronning. Siden den dagen hun ba om å få et kjøkken montert i suiten sin, slik at hun kunne tilberede spagetti for mannen sin, Carlo Ponti, er det ingenting som overrasker D’Amore. Og om det hadde gjort det, ville han aldri så mye som heve et øyenbryn.

«Folks forespørsler er like sære som alltid.»

Noen av anekdotene hans er en anelse nostalgiske: «I dag har gjestene våre så lite tid. Alt må være ferdig i en fei. Den menneskelige varmen er borte.» Men han legger til med et smil: «Folks forespørsler er like sære som alltid.» Amerikanske forretningsmenn som alltid ønsker å spise på rommene sine rundt amerikansk lunsjtid – altså midt på natten. Russiske oligarker som ønsker å fly en venninne over på et privat jetfly. D’Amore sier aldri «nei». Når asiatiske gjester sier at de ønsker å ta en dagstur fra Hamburg til fjellene, foreslår han et alternativ som ikke krever at de reiser til den andre enden av landet. «Ellers forsøker jeg virkelig å gjøre det umulige.» Som for å bevise det, trekker han frem en notatbok fra innerlommen. Den er stappet full av resultatet av 40 års høflighet og pålitelighet, som med årenes løp blir stadig mer dyrebart for en portier: hans kontaktnettverk.

Disse ettertraktede nøklene åpner dører – og ikke bare for D’Amore. De kryssede gullnøklene på D’Amores jakkeslag er emblemet for Les Clefs d’Or – organisasjonen for verdens fremste portierer. Gjensidig støtte er del av dens profesjonelle adferdskodeks. «Vi er ikke ensomme ulver. Når andre medlemmer ber om hjelp, kan de stole på meg. Det er en æressak.» Han vender seg også til sine kolleger ved de beste etablissementene når en gjest på en søndagskveld plutselig kommer på at 300 roser må leveres i København på slaget midnatt. Alle blomsterbutikkene er stengt. Så de samarbeider for å sikre at en bukett blir overlevert på en motorvei mellom Tyskland og Danmark. Men bortsett fra denne generøse delingen er det ett nummer denne napolitaneren verdsetter høyere enn enhver kongelig, sjeik eller toppkirurg – mobilnummeret til den italienske filmdivaen Gina Lollobrigida.

Forfatter: Lena Schindler
Bilder: © Johannes Mink