Vennligst scroll

DJ,musiker og gourmet

En prat om fjerne land, bisarre måltider og sliten kropp.

Alex Barck, en av grunnleggerne av Jazzanova, om hvorfor DJ-er er de nye gourmetene. En prat om fjerne land, bisarre måltider og sliten kropp.

Berlin-Kreuzberg, Maybachufer. En sommervarm torsdagskveld treffer vi Alex Barck, leder for det internasjonalt kjente DJ-/produsent-kollektivet Jazzanova som holder til i Berlin, for å snakke om fantastisk mat. Og finnes det noe bedre sted å gjøre det på, enn på en restaurant? Han foreslår at vi går til Life, en japansk restaurant som åpnet bare noen få uker før intervjuet vårt fant sted. Den har allerede blitt litt av et innsidetips i Berlins gastromiljø. Alex kjenner til restauranten og står på vennskapelig fot med eieren, så det er ingen fare for at det skal skrante på matfronten i kveld.

Suksessfulle DJ-er tjener godt, så de spiser på dyre restauranter og blir automatisk matentusiaster – ikke sant, Alex?
Den teorien gjelder ikke for meg, for jeg prøver å unngå klientellet på dyre restauranter. Istedenfor å snakke med personen de spiser med, sitter de og stirrer på tallerkenene sine – som en hund stirrer på en ball (latter). Det er mer det at når du er DJ, er du alltid på reisefot et eller annet sted i verden, og til slutt prøver du automatisk å sørge for at du spiser godt. Det er en anstrengende jobb, og du må sørge for at du får den energien du trenger.

Band tilbringer også mye tid på reise, men de har ikke et rykte på seg for å være matelskere.
Vel, vi DJ-er har én hovedfordel – vi er kun én person, så det er billigere å betale reiseutgiftene våre (latter). Det betyr at vi får bedre flyseter og hoteller, og mer enn kjempeenkel mat bak scenen. På et tidspunkt begynte DJ-er – særlig de i vårt miljø – plutselig å insistere på at de ville spise på fine restauranter.

Hva med deg – hvordan ble du opptatt av det?  
Jeg er fra Den tyske demokratiske republikk, og vokste opp i Øst-Berlin, der matglede stort sett var irrelevant. Mat skulle bare mette. Og når du er ung bryr du deg ikke egentlig så mye – det viktigste er at du er mett. Jeg levde på den måten i årevis, som en typisk ungkar. Men så møtte jeg min kone. Hun er fransk.

... og resten er historie.
(latter) Mat er enormt viktig i Frankrike, og alle ser ut til å være et vandrende vinleksikon – de vet automatisk hvilken vin som passer til ethvert måltid. Jeg likte det så klart, men det var det hele – eller, det trodde jeg, i hvert fall. Plutselig ble jeg også sett på som en vinkjenner. Min kones image hadde smittet over på meg! Den positive bivirkningen av dette var at det vekket min interesse, og nå vet jeg faktisk mer enn kona.

Hvis de hadde laget en film om det, ville navnet vært «Alex, den motvillige gourmet».
Jeg ville ikke kalt meg selv en gourmet, for jeg liker å spise hjemme – kona er en dyktig kokk. Det jeg liker best med matkultur er faktisk det sosiale aspektet – muligheten til å treffe folk. Så lærer du mer om det etter hvert.

Så å spise sammen med andre og diskutere mat, er litt som å bla gjennom platene og snakke om musikk i en platebutikk.
Absolutt. Du kan selvsagt bestille alle platene dine på nettet — det er raskt og enkelt. Så sitter du hjemme med de to tusen platene dine, som alle er fantastiske, men hvem skal du snakke med om dem, og hvem skal du spille dem for? For meg er det akkurat det samme med mat. Noe kan være veldig bra, men så kommer det et tidspunkt da du sier: Jeg vil heller gå ut og spise sammen med noen jeg kan ha det hyggelig med, som setter pris på maten og kanskje har noen interessante tanker om emnet.

Jeg antar at du ofte møter slike folk når du er ute på reise?
Det er alltid folk som sier: «Du er i Spania, og derfor må du drikke denne eller denne vinen. Og når du er i Italia må du drikke denne.» Hver landsby har den beste vinen og den beste olivenoljen. Så man sier OK og prøver, for jeg liker å jobbe med venner – jeg har spunnet plater for mer eller mindre de samme folkene de siste 20 årene. Det er en japansk greie: du samarbeider med en promotør og hjelper dem, fordi det handler om å gi og ta.

«Så du sitter der, midt i et parallelt univers»

Det virker som om du har en svakhet for Japan. Du har til og med foreslått at vi skulle møtes på denne japanske restauranten.
I Japan kan du gå inn i hvilken som helst restaurant, enten den er shabby eller kjempehip, og i bakgrunnen spiller noen fantastiske jazznumre du skulle ønske at du hadde skrevet selv. Og de bryr seg like mye om mat som de bryr seg om musikk. De respekterer også de gamle tradisjonene – du sitter der midt i et fascinerende parallelt univers, og du blir servert fermentert nattō-bønne til frokost, og du tenker «Jeg kunne ikke klart det til middag!» Det er livet!

Ulike land, ulike skikker – må du noen ganger være forsiktig?
Uansett hvor du befinner deg i verden, går det som regel greit så lenge du følger de grunnleggende reglene for høflighet og respekt. Som DJ har du også en tendens til å leve i en boble, omgitt av andre folk som er som deg. Du må gjøre et forsøk på å komme deg frem fra bak platespilleren. Da vil du plutselig oppdage interessante ting, og finne ut hvordan ting fungerer i denne underlige verden.

Hvilke land har din favorittmat?
Jeg er en stor tilhenger av Indonesia, og særlig den kinesiske maten du finner overalt der. Jeg tilbrakte ett år på La Réunion, en liten øy i Indiahavet, og maten var svært uvanlig, men kjempegod. Det er en herlig blanding av innflytelser – fransk, indisk, kinesisk, afrikansk, kreolsk og lokalt. Det er utrolig hvordan de blander alt sammen i ei gryte, og det smaker helt fantastisk.

«Når vi inviterer folk på middag, ber de om denne retten»

Hva er det?
Rougail saucisse – røkt pølse, tilberedt med en spesiell krydderblanding. Den er helt fantastisk! Kona lærte å lage den mens vi var på La Réunion. Når vi inviterer folk på middag, ber de om denne retten. Det er ikke gourmetmat, så klart, men det er den typen mat som er i ferd med å dø ut. Det er forståelig, for folk utfører ikke like mye hardt arbeid nå for tiden, så de foretrekker lettere måltider.

Når vi snakker om forandringer – reiser du fremdeles like mye som før?
Jazzanova tok av midt på 90-tallet, så det var åpenbart en vill periode. Men jeg er fremdeles på reise hver eneste helg. Det er flott, for jeg liker å spinne plater, være i nattklubber og kommunisere med folk gjennom musikk. Men jeg må innrømme at jeg nå er kommet til en alder der det å reise er i ferd med å bli ganske slitsomt. I morgen må jeg for eksempel stå opp klokken seks for å hoppe på et fly til Slovenia, spille der og deretter reise videre til Kroatia uten å sove, slik at jeg kan spille på en festival om ettermiddagen. I løpet av de siste 20 årene har jeg bygd opp et enormt underskudd av søvn – du kunne plassert meg i et hjørne, og jeg hadde sovnet med én gang. Dessverre løser ikke engang verdens mest delikate mat det problemet.

Forfatter: Nico Cramer
Bilder: © PR, © Holger Talinski